PRA
Tolleren har også vist seg å ha vært noe utsatt for øyesykdommen PRA (progressiv retinal atrofi). PRA beskrives som gradvis netthinnedød, og medfører at hunden etterhvert vil miste synet fullstendig. PRA har ikke vært veldig utbredt hos nordiske tollere, men det forekommer. Derfor bør alle tollere øyelyses minst en gang i løpet av livet. Det har seg nemlig slik at selv om en hund blir øyenlyst fri for PRA som ettåring, kan det påvises senere. For at en hund skal utvikle PRA må begge foreldrene vært anleggsbærere. Dette betyr at en hund kan være anleggsbærer selv om den ikke har utviklet PRA. Det er disse anleggsbærerne som sprer sykdommen, derfor er det meget viktig å unngå at hunder med PRA får spre sine gener videre. Individer som brukes i avl bør derfor øyelyses årlig. I den senere tid har man utviklet en DNA-test som kan vise om hunden er fri for, bærer av eller infisert av PRA. Hundene blir klassifisert som genotype A (fri), B (bærer) og C (infisert). Hunder med genotype A vil ikke utvikle PRA og er heller ikke bærer av sykdommen. Genotype B er bærer av PRA, men vil ikke utvikle sykdommen selv. Genotype C er også bærer av PRA, og vil i tillegg utvikle sykdommen selv. Nedenfor er en tabell som viser hvilken genotype valpene får avhengig av foreldrenes genotype:
| A | B | C | |
| A | Alle avkom A | 50% A, 50% B | Alle avkom B |
| B | 50% A, 50% B | 25% A, 50% B, 25% C | 50% B, 50% C |
| C | Alle avkom B | 50% B, 50% C | Alle avkom C |
Du kan lese mer om testen på hjemmesidene til OptiGen .
Autoimmune sykdommer
En annen sykdomsgruppe en ikke kan komme bort fra er de autoimmune sykdommene. Tolleren har vist seg å være plaget av disse sykdommene, som ofte kalles "tollersyken" som en fellesbetegnelse. Tollersyken opptrer tilsynelatende tilfeldig, men skyldes i de aller fleste tilfellene arvelige årsaker. Om lag 3% av tollerne på verdensbasis rammes av denne sykdommen. De tre vanligste formene for autoimmune sykdommer hos toller er meningit, lymfeødem og SLE. Felles for disse sykdommene er at hunden fødes med et svakt immunforsvar som etterhvert begynner å ødelegge seg selv. Autoimmune sykdommer er arvelige, og affiserte individer får ofte symptomene allerede som valper (med unntak av SLE). Hunder som lider av autoimmune sykdommer kan dø i ung alder. Andre må settes på kraftig medisinering for å leve et liv uten smerter, og avlivning er ikke sjelden siste utvei. Autoimmune sykdommer er en tragedie for eierne av hunden og ikke minst eierne av offerets foreldre. Derfor er det viktig at man hele tiden tar hensyn til disse sykdommene i avlssammenheng, og unnlater å bruke dyr i avl som har vist symptomer på og/eller har gitt avkom som har vist symptomer på slike sykdommer. Jeg skal kort forklare hva de ulike typene av autoimmune sykdommer går ut på:
Meningit er også kjent som hjernehinnebetennelse, en sykdom som også er fryktet blant oss mennesker. Den typen meningit som tolleren er utsatt for er en aseptisk meningit, dvs. en ikke-smittsom form for hjernehinnebetennelse. Dyret blir altså ikke smittet av sykdommen, men blir "angrepet" av sitt eget immunforsvar. Symptomene er tiltagende nakkestivhet, høy feber og smerter ved bevegelse av hals og/eller hode. Tollerne rammes oftest av sykdommen når de er mellom 4 måneder og 2 år. Sykdommen kan også komme tilbake etter symptomfrie perioder. Hunder som har hatt meningit skal ikke avles på, og hunder som får valper som senere utvikler meningit bør vurderes tatt ut av avl.
Lymfeødem går ut på at lymfekar og lymfeknuter ikke utvikler seg fullstendig, hvilket medfører en lymfesirkulasjon på bristepunktet. Sykdomsvarianten som tolleren er utsatt for kalles primært kongenitalt lymfeødem. Årsaken til denne sykdommen er en medfødt dysplasi av lymfekar og lymfeknuter. Dysplasien kan være generell eller lokalisert til et eller flere ben. Valper rammet av den generelle formen er ofte døde ved fødselen eller dør etter få uker. Ved den lokaliserte formen er alltid bakbena involverte. Ødemet i seg selv forårsaker ikke halthet, men medfører kraftig opphovning av bena. I noen tilfeller vil ødemet også vise seg på ørene. Lymfeødem er også arvelig, så hunder som gir flere avkom med denne sykdommen bør vurderes tatt ut av avl.
SLE står for systemisk lupus erytematousus. Sykdommen går ut på at hundens immunforsvar danner antistoffer mot cellekjernenes nukleinsyrer, DNA eller RNA. Enten angripes celler i ulike organer i kroppen eller så angripes en bestemt type celler som f.eks. røde eller hvite blodlegemer. Cellene som angripes kan tilhøre vidt forskjellige organer og/eller høre til i to eller flere ulike steder i kroppen, så symptomene kan variere mye. De vanligste symptomene er allikevel stivhet i muskler og ledd, forbigående halthet og betennelser i muskler og ledd. Andre symptomer kan være nyreskader, hudforandringer, anemi, trøtthet, feber og forandringer i de hvite blodlegemene. Hunden kan leve lenge med SLE før symptomene bryter ut, og ofte kreves det en påkjenning som f.eks. infeksjoner, hormonforandringer e.l. for at sykdommen skal bryte ut.
Autoimmune sykdommer er ingen enorm plage hos tolleren, men for de som er så uheldige å få en toller som utvikler en slik sykdom er tragedien et faktum. Derfor skal man ta hensyn til disse sykdommene ved avl og styre langt unna avlsdyr som har gitt valper med symptomer på slike sykdommer.
(Dette har jeg fått lånt av Kennel Copperdream )
Free Hit Counter
